Åsa hadde en stor klump i magen der hun red. En klump av uro. Tenk om … Om Rudeng var blitt offer for Grinas onde krigere. Om husene som var bygget med blod og svette nå lå som nedbrente ruiner. Om frendene lå døde i en blodpøl. Nei! Hun måtte ikke tenke slik. Åsa ristet på hodet for å få bort tankene. Hun presset bena i flankene på hesten og den gikk over i galopp. Hun måtte bli beroliget. Ve den Volve som forlot sitt folk når farene lurte rundt byen. Uansett årsak så var det nettopp det hun hadde gjort. Hun hadde forlatt dem. Alt hun kunne håpe nå var at byen fremdeles var der at alle frendene levde og hadde helsen og at …
